En femteplass å være stolt av

På denne tiden av året strømmes facebook over av foreldre og trenere som skryter av at håndballaget deres har kommet til den nasjonale Bring-serien.

Jublende spillere, med like jublende trenere pryder bildene på sosiale medier, disse dagene før desember slår inn, før Håndballjentene tar gull i mesterskap og gir oss julestemningen.

Det er noe eget med idretten, hvordan den gleder og hvordan den vekker sterke sorgfølelser. Akkurat nå er det gleder som preger feeden på facebook.

Lommedalens Jenter 16 har denne høsten spilt seriespill med kvalifisering til nevnte Bring-serie.

De kom på femteplass.

Én plass unna kvalikplass, én seier unna fast plass i håndballspillende jenters gjeveste serie, én kamp unna muligheten til å spille mot Bodø, Byåsen, Tertnes, Randesund og hva alle de andre lagene heter som også skal spille Bring.

La oss stoppe et øyeblikk for å se på denne femteplassen.

Denne femteplassen som egentlig ikke betyr noe som helst, bortsett fra at jentene skal spille i B1 serien etter jul.

Møte lag som skal spille Bring, og lag som akkurat ikke kom til Bring. Faktisk spille mot lag som er av de beste i Akershus, Oslo og Østfold.

For mange av de lagene vi har møtt og møter i seriespill er en femteplass katastrofe, en femteplass betyr en fullstendig mislykket sesong og ofte grunnlag for gråt og tenners gnissel hos trenere og spillere.

Jeg vil slå et slag for denne femteplassen!

Norge er en av verdens beste håndballnasjoner, håndballjentene har tatt medaljer i over tretti år, vi har lag som spiller i Champions League og vi er i en idrett som vokser for hvert år, og som har 25 000 jenter mellom 13 - 19 år som spiller håndball i Norge.

Det er mange jenter det, og mange lag.

 Jentene holder på med en idrett som er en nasjonalidrett, hvor flere tusen jenter drømmer om å være blant de 16 som spiller VM.

 Vi skal derfor være stolt av femteplassen vi, vi som holder til innerst i en dal «langt» unna de attraktive klubbene som alle vil spille for, og som aktivt eller inaktivt tiltrekker seg jenter som vil være med på lagene som spiller Bring.
Vi konkurrerer mot store, tradisjonsrike håndballklubber som de siste par sesonger har «styrket stallen sin» som det heter, enten gjennom spillertilgang, eller sammenslåing av klubber eller at lag legges ned og flyttes over til andre lag for å spille Bring.

Det er store ambisjoner, både fra klubb, trenere, foreldre og spillere som gjør at spillere flyttes på for å oppnå sportslig suksess. Vi møter lag som bygges opp som Eliteserielag fra tidlig alder. Det er ofte disse lagene vi ser juble på facebook.

Det er ikke noe galt i det, ambisjoner er bra og gratulerer til alle lag som lykkes sportslig, men vi skal forbanne meg også ta oss tid til å stoppe litt opp å være litt stolte av femteplassen til Lommedalens Jenter 16 også.

For det fortjener de. Mange av disse jentene har spilt sammen i snart 10 år, flere av jentene har hatt muligheter til å flytte på seg for å spille på andre lag men de har holdt sammen. De har hatt gode sesonger med A-sluttspill, og sesonger som ikke har gått like bra.

De har spilt mange finaler i cuper, vunnet et par også, men de har også spilt cuper uten å vinne en kamp. De har også bitt skikkelig fra seg i PW Cup (uoffisielt NM) og så vidt blitt slått av kommende finalelag. Flere av jentene er også ett år yngre enn sine motstandere i serien, og uten disse spillerne hadde de ikke kunnet stille lag.

Men det de alltid har hatt er et samhold som har styrket relasjonene i laget, en for alle, alle for en. De har tatt imot jenter fra lag som legges ned, det har vært plass til alle, selv om man kun har vært med på trening og ikke spilt kamp.  Selv om man har vært skadet i lengre tid, selv om man har drevet med andre idretter og selv om de har vært få spillere har de alltid klart å stille lag.  

Berømmes skal også de suverene trenere ha, først Thea Karlshaugen Pettersen som lærte jentene veldig mye håndball, så Markus Svensson Selnak Rossavik som overtok treneransvaret (og vil få tilnærmet legendestatus), tok de neste stegene ved å tenke utvikling, stille krav og ikke minst gi alle spillerne muligheten til å vokse som håndballspillere. Bedre trenere skal man lete lenge etter, og er en suksessfaktor for at jentene fortsatt spiller håndball og faktisk kjempet om plass i Bring med de samme jentene vi alltid har hatt, mot de lagene som hvert år bygger opp stallene sine.

Det står det respekt av!

Denne femteplassen skal jentene ta med seg med glede, denne femteplassen skal de være veldig godt fornøyd med – denne femteplassen skal vi være stolte av!

Kampen mot overmakten kan knekke mange lag, men jentene har slått nedenfra, vist innstilling og holdning det står respekt av og vist at selv om Håndballregionen ofte bare glemmer de små klubbene gjennom SPU og andre utviklingsområder viser jentene at Lommedalen underdogs aldri gir opp selv hvor mørkt det ser ut.

Denne femteplassen viser hva noen få jenter er i stand til å gjøre.

Laget har ikke 30 – 40 spillere i stallen og tidvis har det vært en utfordring å stille mange nok spillere på kamper, andre ganger har laget vært skadefrie og fulltallige.

Like fullt har det vært mange år med gleder og sikkert noen få mørke perioder.

Så ble det ikke Bring denne gangen, men når sesongen til slutt er over har uansett jentene over tid bygget opp et meget godt håndballag, hvor relasjonene vil vare evig, minnene vil de ha for alltid og ikke minst vite det at dette gjorde de sammen, de FÅ MEN STERKE!